Når man leser bøker om Wicca, vil man ofte støte på gudinnenavnet Aradia, og mange lurer på hvem hun er og hvor hun kommer fra.

Aradia er en toscansk måne-gudinne som er blitt æret av italienske hekser ubrutt frem til idag.

På slutten av forrige århundre (1890) kom det ut en bok som het "Aradia. Gospel of the Witches", - skrevet av amerikaneren Charles G. Leland, og siden da er hun kanskje blitt den mest populære gudinnen blant hekser, også langt utenfor Italias grenser. Charles Leland har en ganske spennende personlig historie, men det som er aktuelt her, er at han fra midten av 1880-årene bodde i Italia og fikk meget nær kontakt med en italiensk strega (eller heks) som het Maddalena, og hun ble hans informant. I løpet av en tiårsperiode forsynte hun ham med materiale til tre bøker, den ene om Aradia.

Aradia var ikke egentlig de toscanske heksenes hoved-gudinne, det var Diana, og Aradia er hennes datter. Aradia er datter av Diana (Artemis, Tana) og broren Lucifer, dvs. hun er datter av Månen og Solen. Diana var heksenes dronning, og hun sendte Aradia til jorden for å lære heksene morens magi. Det var i en tid da mange var undretrykt og slaver, og hensikten var i stor grad å gi menneskene midler til å gjøre seg fri fra slaveriet, og for å ta knekken på undertrykkerne hjalp det ikke bare med "hvit" magi, - det trengtes også noe litt "giftigere" i blant.

Vangelo (The Gospel of the Witches) forteller:

"Diana fantes først, før skapelsen; i henne var alle ting; og seg selv, det første mørke, delte hun; i lys og mørke ble hun delt. Lucifer, hennes bror og sønn, henne selv og hennes andre halvdel, var lyset. Og da Diana så at lyset var så vakkert, lyset som var hennes andre halvdel, hennes bror Lucifer, lengtet hun etter det med stadig større begjær. Og mens hun ønsket å ta lyset inn igjen i sitt mørke, å svelge det i ekstase, skalv hun av begjær. Dette begjæret var Soloppgangen. Men Lucifer, lyset, flyktet fra henne og ville ikke gi etter for hennes ønsker; han var lyset som flykter inn i himmelens fjerneste områder, musen som flykter for katten.... Og det skjedde så at Diana tok skikkelsen til en katt. Hennes bror hadde en katt som han elsket over alle andre dyr, og den sov hver natt i hans seng, en katt som var mer nydelig enn alle andre vesener, en fe, - men han visste ikke det. Diana overtalte katten til å skifte form med henne; og så lå hun med broren, og i mørket antok hun sin egen skikkelse, og slik ble hun mor til Aradia med Lucifer. Men om morgenen da Lucifer oppdaget at han lå med sin søster, og at lyset var blitt erobret av mørket, ble han fryktelig sint. Men Diana sang for ham en fortryllelsens sang, en kraftens sang, og han ble stille; det var nattens sang som bysser i søvn, - han kunne ikke si noe. Og slik forhekset Diana ham med sine hekse-kunster så han ga etter for hennes kjærlighet. Dette var den den første forhekselse (fortryllelse); hun nynnet sangen, det var som summingen av bier (eller som en snurrende spinnetopp), et rokkehjul som spinner livet. Hun spant livet til alle mennesker; alle ting ble spunnet fra Dianas hjul. Lucifer dreide hjulet."

Historien forteller videre at Diana dro til jorden forkledt som en vanlig dødelig, men hun var så glad i heksekunster, at hun snart avslørte seg med sine utrolige kunster, og menneskene kalte henne for Heksenes Dronning. Men da hun slik hadde avslørt seg, dro hun tilbake til himmelen. Men siden hun var Heksenes Dronning, mente hun at utdannelsen av heksene måtte fortsette, og dette vervet gav hun til Aradia, og hun sendte henne til jorden med en ganske utførlig instruks, bl. a. med følgende ord: "Og du skal bli den første kjente heks."

Ellers finner vi mange av ordene fra Dianas instruks eller belæring til Aradia igjen i det vi kaller for "Gudinnens erklæring ", eller "The Goddess charge" i Gerald Gardners "Book of Shadows". I gardneriansk tradisjon har hun navnet Aradia, - i alexandersk tradisjon har hun navnet Arida.

Aradia er da altså datteren til og budbringeren fra Den Store Mor.

Gudinnen er evig og uendelig, men hennes form og uttrykk skifter gjennom tidene.

I dag ser vi gjerne på Aradia som en natur-gudinne, den kvinnelige motparten til Pan eller Kernunnos, og slik vi visualiserer henne, er hun gjerne kronet med månesigden, som også er Dianas emblem. Aradia er både ung og vakker og vis, - en syntese kanskje av aspektene Jomfru og Mor. Hennes tempel er skogen og den frie natur, og hun er blitt tilbedt av heksene i minst 2000 år.

Hilset være Aradia, og velsignet være alle hennes barn !