|
Vårjevndøgn inntreffer når solen passerer ekvator,
og natt og dag er nøyaktig like lange. Sporene til Vårjevndøgnsfesten
finner vi i flere ulike skikker spredt utover mellom dagens fastelavn
og påske. Som med flere av de andre årstidsfestene strekker
også denne festen seg over et lengre tidsrom og er vanskelig å
tidsfeste. Kildene er dunkle og ikledd kristen drakt.
Det er tre hovedpunkter i kildene til det hedenske vårjevndøgnet;
fastelavn, påske og gudinnen Eostre. Man trenger ikke studere
nåtidens feiringer rundt de to førstnevnte særlig
inngående før en ser de hedenske trekkene; harer, fjær,
egg, ris og høns i skjønn forening. Hele perioden må
ses på som en pågående vårfest oppdelt av den
kristne kirkekalenderen.
Fastelavn
Etter kristendommens inntog ble noen av disse festlighetene lagt til
dagene før fasten. Fastelavn mangler religiøs kjerne;
kirken var i sin tid ikke særlig glad for festlighetene, men det
hedenske opphavet er også temmelig obskurt. Hvis vi går
til 1600-tallet i Norden og ser på fastelavns-skikkene den gang,
forstår man jo godt kirkens skepsis. I åtte dager pågikk
sekulære ablegøyer og festligheter med all den løssluppenhet
og ugudelighet dette medførte i en kultur hvor fest var ensbetydende
med fri flyt av alkohol. En tysk forfatter fra 1600-tallet skildrer
en askeonsdag slik: "Tidlig om morgenen løper folk til
kirken, der presten for en pfenning strør litt aske på
hver av dem. Så feirer de fasten med festmåltid og med merkelige
skikker. Noen klager og leter etter fastelavn midt på lyse dagen
med fakler og lykter og roper: 'Sild! Sild! Ingen pølse mer.'
Og med mange underlige fakter og sanger springer de rundt i byen, noen
til og med nakne. Slik holder de på hele uken. Søndag sier
de fastelavn farvel, kler seg ut, drikker seg fulle, spiller og vaser
for siste gang. Og så kommer den triste fasten."*
Fastelavnsriset, som hver og en av oss har laget i hopetall i barneskoletiden,
ble av kirken forsøkt forklart som minne om Kristi lidelse og
en oppfordring til selvpinsel. Men det er lite sannsynlig at dette er
opprinnelsen bak skikken, bl.a. fordi de overhodet ikke pisket seg selv,
men andre, og da først og fremst kvinner. I Tyskland var det
i sin tid skikk at menn kunne gi kvinner en omgang med riset når
de passerte hverandre på veiene. Troels Lund* gir piskingen mening
ved å sammenligne den med den hedenske romerske fest, lupercaliene,
som ble feiret i samme tidsrom, hvor kvinnene lot mennene piske seg
for å øke sin fruktbarhet. Tradisjonell pynt på riset,
foruten fjær og lapper med skjemtevers, var da også svøpebarn
og stork med spedbarn i nebbet.
En annen skikk som peker på den opprinnelige fruktbarhetsfesten,
var at de ugifte kvinnene skulle trekke en plog gjennom gatene, med
en spillemann spillende på toppen. Det forekom også kappløp
mellom ugifte menn og lettkledde, ugifte kvinner. I Danmark ble en ungkar
og en ungjente utnevnt til "gadebasse" og "gadelam".
Dette har noen steder vært de samme som senere opptrådte
som Maigreve og Maigrevinne 1.mai. Skikken der var at gatelammet gav
sin gatebasse en fastelavnsbolle, som var en delt hvetebolle med smør
i midten; "Pigens Part var den nederste og Karlens den øverste.
Herefter skulde de gaa i Besøg til hinanden. Karlen skulde først
gaa til Pigen. Saa gikk Pigen i Besøg til Karlen."*
Bortsett fra disse fruktbarhetsskikkene, var den mest tydelige jevndøgnsrelaterte
skikken kampen mellom vår og vinter, som foregikk i Danmark. Denne
ble utspilt som en kamp mellom to rytterskarer anført av to menn,
den ene pyntet med blomster og grønt, og den andre vinterkledd.
De to skarene støtte sammen, væpnet med hhv. isbiter, snøballer,
brennende trebiter etc. Sverddanser var også utbredt i Europa,
noe som har overlevd i de engelske Morrisdanserne, som fremdeles danser
for fruktbarhet på Vårjevndøgn. Videre kommer vi
til det høyt elskede og alltid anvendelige egget; i Norden var
det skikk å legge masse egg utover en oppløyd åker,
for deretter å ha en egg-lek hvor man skulle samle eggene ett
for ett, uten å knuse dem og på kortest mulig tid.
Høydepunktet for fastelavn på 1600-tallet var allikevel
"å løpe fastelavn", som var "et uttrykk
for all den kåthet, den livsglede og alle de gale påfunn
som folk i de dager kunde få i stand når de riktig slo sig
løs."* Dette var festens kjerne, og bestod i å
kle seg ut, gjerne i det motsatte kjønns klededrakt, og å
feste, herje og lage komikk i gatene
Påske, Easter, Lady
Day og Vårens Gudinne
Etter fastelavnsablegøyene førte den kristne fasten til
et opphold i festlighetene på 40 nokså triste dager. Man
var ganske klar for en ny fest ved fastens slutt. Nå får
vi en ny omgang med egget, denne gangen det dekorerte påskeegget,
og de ulike dertilhørende egg-lekene. Troels Lund skriver: "Påskeegg
er kjent fra Skandinavia til Egypt, fra England til Persia og Sibir.
(…) Egget har i uminnelige tider vært symbolet på det
innestengte livet som bryter frodig frem, og derfor har det like lett
kunnet la sig bruke som symbol for våren, som for opstandelsen."
Og er ikke de to en og samme sak?
Påsken er en merkelig hybrid mellom jødisk, kristen og
anglo-saksisk hedensk religion. Påsken er som kjent en jødisk
høytid, overført til kristendommen. Men går vi tilbake
til jødedommens tidligste dager, finner man at påskefeiringen
også den gang var en jordbruksfestival; en feiring av bygghøsten
og kveget. Går man til påskefeiringene i England og Tyskland,
finner man betegnelsene Easter og Ostern, som betyr morgengry; å
skinne. Ordet refererer også til Østen, hvor solen står
opp, og har gitt navn til det kvinnelige hormonet østrogen. Opphavet
finner vi i Ostara/Eostre, den anglo-saksiske gudinnen for våren
og soloppgangen. Hennes symboler er egget (det kosmiske egg, livets
opprinnelse) og haren (Fruktbarhetssymbol med stor F, pga. sin ustoppelige
trang til reproduksjon). Mytene forteller at Ostara forvandlet en fugl
til en hare, som beholdt sin evne til å legge egg - derav påskeharen
og påskeegget. For øvrig to symboler som trygt kan sies
å ha vunnet kampen mot korset i dagens sekulariserte påskefeiring.
I hjemmet og butikkene flyter det over av dekorerte egg, harer og kyllinger,
og solens gule farge.
Maria bebudelsesdag (Lady Day i England) er av kirken plassert på
25.mars, og blir av noen tolket som et forsøk på å
kristne jevndøgnsfeiringen i middelhavslandene, med den romerske
feiringen av gudinnen Kybele i sentrum. Uavhengig av Jesu korsfestelsesdato
ble den kristne påsken underlig nok tidsfestet til søndagen
etter den første fullmånen etter vårjevndøgn.
For Mike Nichols er dette nok en bevitnelse om kristendommens forsøk
på å adoptere hedenske skikker. Ifølge ham er det
nemlig Lady Day som er den egentlige vårjevndøgnfeiringen,
selve sabbaten i Wicca-sammenheng, mens Ostara er esbaten som faller
på den påfølgende fullmånen. Han tolker da
også Ostara som en månegudinne.
Verden over er krydret med
spor etter hedenske jevndøgnsskikker. På vårjevndøgn
kan man i Mexico se en slange av sollys danse nedover siden på
trappepyramiden Kukulkan, bygget av Mayaindianerne etter astronomiske
prinsipper. I Irland finner man en overflod av ulike steinkonstruksjoner
bygget etter samme prinsipper, som også skaper bemerkelsesverdige
lysfenomener ved soloppgang på jevndøgnene.
I Ukraina har påskeeggene fremdeles en mer eksplisitt hedensk
betydning. De vakre og forseggjorte pysankaeggene antas å gi overflod
og fruktbarhet, mens de gulfarvede krashankaeggene spises for å
feire solens komme. Med mindre man er kristen, tillegges ikke påsken
noen spesiell betydning i Norge i dag, annet enn en etterlengtet anledning
til å ta seg litt fri og spise mengder med godteri - alt ettersom
hvilken aldersgruppe en befinner seg i. Men når man kjenner litt
til opphavet til disse noe underlige skikkene som vi selv mer eller
mindre halvhjertet følger, er det kanskje lettere å omfavne
dem - og gi dem tilbake sitt religiøse innhold.
Vi avslutter her med en anekdote
fra 1200-tallets Irland, hvor en prest tydelig ble forvirret over påskens
uensartede mangfold;
"…..a priest called John, captivated by the phalluses of
Priapus and Dionysus in the Classical era, decided to celebrate Easter
by parading with a larger-than-life model of his genitalia on the end
of a pole. And to accompany him he coopted scantily clad local girls,
dancing in circles while John uttered sexual come-ons. There are several
ways of losing your job, but this was one of the most efficient."**
Kilder:
*Alltid eminente Troels Lund; Daglig liv i Norden
**Hysteriske Cooper & Sullivan; Maypoles, Martyrs and Mayhem
Michael Dames; Mythic Ireland
Relatert artikkel:
Rituale: Heks alene - Vårjevndøgn
|
