I en tid hvor folk føler seg fremmedgjorte fra sine egne liv, egen klode og egen spiritualitet, har paganismen stedig vokst frem som spirituell bevegelse. Paganismen omfavner livet her og nå, og representerer en motsats til den himmelvendte, transcendente spiritualiteten som har rådet det nyreligiøse bildet i lang tid.

Dagens paganisme er en samling ulike spirituelle praksiser inspirert av innfødte naturreligioner verden over. Den karakteriseres av en naturorientert spiritualitet, opplevelsen av at alt liv er forbundet, immanent guddommelighet, ofte en utpreget polyteisme samt stor personlig autonomi i den religiøse tolkning og praksis.

Vi har valgt å bruke begrepet "paganist" heller enn "hedning" også på norsk, ettersom ordet hedning hos mange fortsatt har et innhold som er entydig med ateisme; det ikke å tro på det guddommelige. Paganister tror i høyeste grad på det guddommelige; i det jordiske, i menneskene, i livskraften og i det kosmiske.

Nordisk paganistforbund
Nordisk Paganistforbund (NPF) ble startet i 1992 som en interesseorganisasjon for paganister i Norden - et samlingspunkt for utøvere av de forskjellige paganistiske retninger. I tillegg til å bidra til formidling av mest mulig korrekt informasjon til media og andre interesserte om paganisme, ønsker NPF å hjelpe sine medlemmer til kontakt med andre paganister og praktiserende grupper; hjelpe frem mulighetene for opplæring og formidle opplysninger om bøker og blader som beskriver paganistisk praksis og magiske og/eller religiøse/shamanistiske teknikker. Vi arrangerer arbeidsgrupper, kurs og samlinger, for derigjennom å bidra til erfaringsutveksling og et paganistisk nettverk.

Annethvert år arrangers en ukelang samling for våre medlemmer på sommerstid, og helgesamlinger dukker også opp med jevne mellomrom - ofte i forbindelse med en av de paganistiske høytidene. Vi gir også ut medlemsbladet "I Ny og Ne" fire ganger i året. NPF er drevet på frivillig basis og er ikke underlagt noen spesiell trosretning eller metode. Forbundet er åpent for alle individer over 16 år som kan akseptere og vedkjenne seg de etiske og filosofiske prinsipper skissert her:

1: Kjærlighet til og fellesskap med naturen. En ærbødighet overfor livskreftene og deres evig fornyende syklus av liv og død.
2: Et respektfullt forhold til annet liv. Hver og en av oss har et personlig ansvar for våre omgivelser, miljøet og alt annet liv , uten regler for skal/skal ikke. Hvert individ står ansvarlig for sine egne handlinger, for å utvikle seg selv og sine muligheter, og for de innvirkninger egne handlinger har på omgivelser og medmennesker.
3: Anerkjennelse av det guddommelige som både mannlig, kvinnelig og ubeskrivelig i sin mangfoldighet

Et lite tilbakeblikk
Den moderne paganismen, eller ny-paganismen , vokste frem som spirituell strømning i vest-Europa allerede under romantikken tidlig på 1800-tallet. Romantikken avløste opplysningstiden, og bar i seg en stigende misnøye over det som ble oppfattet som en mekanistisk, gledesløs, dyster, moralistisk og autoritær verdensanskuelse preget av anger og synd. Dikternes blikk søkte mot det gamle Hellas' pagane religion; dens uttrykk for glede, skjønnhet, frihet, storhet og menneskets slektskap med naturen. Man sørget over tapet av denne form for religiøsitet, og over det skillet som hadde oppstått mellom kjød og ånd i den kristne tid. Natur og menneske opplevdes som to uforenlige størrelser, og avstanden mellom den kristne Gud og mennesket var likeledes uoverstigelig. Diktere som tyske Winckelmann og Goethe, sammen med britiske Shelley, Keats og Swinburne, la an tonen for en ny verdensanskuelse hvor natur og menneske forent stod i fokus. I tillegg mante de frem bildet av Den Store Gudinnen, som på en gang var både skaper og det skapte. Disse idéer og strømninger dannet på 1940-tallet bakgrunnen for fremveksten av den hittil største nypaganistiske religionen, Wicca, hvis utforming i stor grad var inspirert av de okkulte ordener som hadde blomstret i Europa siden 1600-tallet. Den moderne Druidismen var allerede etablert i England, inspirert av sin paganistiske fortid. På 1960- og 70-tallet smeltet den europeiske ny-paganisme sammen med elementer fra den amerikanske motkultur og hippie-bevegelse, hvor bl.a. sjamanismen fikk sin oppblomstring via navn som Carlos Castaneda og Michael Harner. 'The pagan revival' var etablert, med en stadig tilstrømning av mennesker som delte syn på det hellige i naturen. I dag henter paganister inspirasjon både fra sin egen kulturs hedenske fortid samt fra innfødte naturtradisjoner verden over. De mest utbredte retningene er Wicca, åsatru, sjamanisme, druidisme og gudinnebevegelsen. I tillegg finnes et stort antall mer ”generelle paganister”, som ikke knytter seg opp mot noen spesiell retning.

Kort presentasjon av retningene
Wicca
Wicca er en moderne, innviende mysteriereligion. Inspirert av og basert på lignende mysteriekulter fra bl.a. det gamle Hellas og Egypt, britisk folklore og folkereligiøsitet, og formet etter samme mønster som mange av de hermetisk baserte okkulte ordener, er Wicca både rotet i fortiden og formet av modernitet. Man personifiserer det guddommelige i Den Trefoldige Gudinne og Den Hornede Gud. Wicca har et 3-gradssystem, praktiserer magi, og som utøver blir man innviet til heks og prestinne eller heks og prest. Hekser feirer åtte store høytider i året, sabbatene, som er knyttet til naturens syklus og mysteriene som utspiller seg derigjennom. I tillegg møtes hekser til esbater for å utføre magisk arbeid.

Druidisme
De moderne druidene søker å gjenfinne noe av den kunnskapen som gikk tapt i det keltiske riket da den urgamle historiske druidismen måtte vike for kristendommen. Druidene var sin tids historikere, vismenn, poeter, astronomer, filosofer, rådgivere, helbredere, sjamaner, spådomskunstnere, musikere og prester. Med naturens syklus som utgangspunkt bærer druidismen likhetstrekk med Wicca, f.eks. ved at det feires høytider knyttet til jevndøgnene og solvervene. I Norge er utbredelsen liten, og da mest i form av veldedige organisasjoner. I England er derimot denne retningen svært utbredt.

Sjamanisme
Sjamanismen er kanskje den eldste formen for magisk-religiøs praksis som finnes. Sjamanens formål var å forebygge sykdom, å helbrede, og å harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen. Sjamanismen bygger på en nær kommunikasjon med denne; ved hjelp av dans, tromming, kraftsanger, faste o.l. oppnår sjamanen en transetilstand som gjør det mulig å foreta sjelereiser til andre verdener. Den tradisjonelle sjamanismen eksisterer den dag i dag blant innfødte folk i svært ulike kulturer, mens ny-sjamanismen har fått stor utbredelse blant moderne, urbane mennesker verden over. Forskjellen ligger hovedsaklig i at den tradisjonelle sjaman arbeidet innenfor et lite lokalsamfunn, mens moderne sjamaner oftest jobber med enkeltpersoner eller med sine egne prosesser. I norden finnes også spor etter sjamanistisk praksis, både hos samene og hos de gamle volvene som praktiserte seid ; en transeform fremkalt av ekstatisk sang.

Åsatru
Åsatru vil si troen på æsene, men omfatter hele spekteret av guder, gudinner og andre mektige skikkelser innen norrøn religion. "Forn siðr" er et annet begrep for den samme tradisjonen, og det betyr kort og godt "gammel skikk" eller "den gamle seden". Som druidene søker moderne åsatruere å leve etter og gjenopplive den gamle, stedegne religionen som fantes før kristendommen kom. Man praktiserer sin tro alene, eller sammen i blotslag, hvor man bloter til de gamle gudene og feirer årets og livets gang. Åsatrusamfunnene har stedig valgt å benytte termen ”hedning”, og er med på å gi den et nytt innhold. Dette er den eneste paganistiske religionen som er registrert som trossamfunn i Norge i dag, og har vigselsrett på lik linje med den kristne kirke og byfogd.

Gudinnebevegelsen
Gudinnebevegelsen er en løs term benyttet om gudinneorienterte, gjerne feministiske, paganister. Denne retningen oppstod i USA og har relativt liten utbredelse i Norden. Gudinnedyrkere finner man i alt fra løst organiserte grupperinger til registrerte kirkesamfunn, eller som alenepraktiserende.

Andre
I tillegg til de ovenstående grupperingene finnes et utall uorganiserte paganister som ikke føler tilhørighet til noen bestemt retning eller metode. Felles med andre paganister har de feiring av årets og livets sykluser, og en nær kommunikasjon med naturens krefter. I USA er også Santeria og andre voodoo-former bitt mer og mer utbredt blant moderne, urbane mennesker.

Nyskapende
Selv om den moderne paganismen har røtter i fortidens før-kristne religioner, er den likevel meget annerledes enn disse. Paganismen er et levende fenomen; den fornyer seg i takt med de menneskene som praktiserer den, og fyller nye behov samtidig som den ivaretar de gamle mysteriene. Slik bør det også være; for en statisk religiøsitet er ofte en døende religiøsitet. At hundretusener av mennesker i dag finner inspirasjon i tusenårgamle tradisjoner viser hvordan denne formen for spiritualitet fortsetter å gi resonans i menneskesinnet, og muligvis bærer det vitne om et dyptfølt behov hos oss. I det som mange opplever som et økende teknologisk og kulturelt kaos, er paganismen med på å skape en forbindelse til det som er den mest opplagte stabile base i våre liv; naturen. Å feire årets gang med riter og fest gir en rytme i livets omskiftelighet. Et økologisk ståsted faller også naturlig inn i et livssyn som anerkjenner det hellige i trær, elver, steiner, dyr og mennesker. Store deler av den paganistiske bevegelsen legger mye arbeid ned i å bidra til en mer rettferdig, økologisk og fredelig verden. Stikkord for disse religiøse strømningene er animisme, panteisme og polyteisme; alt i tilværelsen er besjelet, alt gjennomstrømmes av én og samme kraft, og det guddommelige fremtrer som flere guder og gudinner. Alle paganistiske retninger deler en eller flere av disse karakteristika, og flere av dem anvender magi som et religiøst verktøy.

Mangfold
Paganister søker å leve i samspill med naturen på et dypere plan - å leve i harmoni med naturens og tilværelsens rytmer og sykluser. Den religiøse praksisen varierer både mellom og innen de forskjellige gruppene, det samme gjør forestillinger om guder og mennesker, liv og død. Holdninger og handlinger varierer fra individ til individ. Gruppene er også organisert forskjellig: noen er strukturerte med fast lederskap, andre lar lederskapet gå på omgang eller arbeider uten ledere. Noen arbeider med et sett av faste ritualer, andre skaper selv ritualene fra gang til gang. Noen er formelle og ritualistiske, andre er spontane. Noen paganister praktiserer sin religion alene. Man ser på alt liv, naturens evige skiftende syklus, menneskets liv og gjøren, liv, død og kjærlighet, som deler av et guddommelig mysterium. Mennesket oppfattes som en del av naturen, ikke som herre over den. Alt annet som eksisterer har sin plass på lik linje med mennesket. Paganisme er preget av toleranse og respekt for andre menneskers tro og for andre religioner, og man driver ikke misjonerende virksomhet. Ingen vei er rett for alle.

Idéene bak dagens paganistiske religioner er de samme som menneskene har hatt i årtusener: følelsen av samhørighet med naturen og universet, og erkjennelsen av at det er mulig å kommunisere direkte med kreftene som ligger til grunn for det hele.

Paganismen har begynt å bli voksen, og har overkommet både romantiske og opposisjonelle ungdomstrekk. Vi basere oss på det gamle, men i en ny kontekst – vi lever hverken i et kulturelt eller religiøst vakuum eller i ønske om gå tilbake til steinalderen. Vi er bevisste mennesker som tar bevisste valg; vi er religiøse mennesker med lidenskapelige forhold til våre guder og våre omgivelser. Paganismen i dag viser spennende nyskaping og kreativitet, en utvikling som gjenspeiler dens utøvere. Og i senter av all denne nyskapingen ligger kjernen i det hele; en kjærlighet til havet, himmelen, jorda - og en dyp kommunikasjon med de kreftene som gjennomstrømmer alt.