Velkommen til grensetraktene
Det er en fundamental forskjell mellom oss og våre skjellede brødre. Vi kan stort sett skille klart mellom indre og ytre virkelighet. Det kan ikke slangene på samme måte. Dette er innbakt i deres fysiognomi.

Slangene mangler ekstremiteter. De har ingen mulighet til å holde verden borte fra seg ved hjelp av ben og armer. De er utlevert til verden på sin buk. Slangene er ikke vekselvarme. Varme og kulde fra omgivelsene siver forsvarsløst inn i deres innerste vesen. Øynene til slangene er også spesielle. Det ytre øyelokk er gjennomsiktig, noe som gjør at slangen ikke kan hindre lyset i å komme inn. Det går rett og slett ikke an å lokke øynene. Observerer man en slange litt over tid, er det også en annen viktig ting å legge merke til. Slangen veksler mellom aktivitet og inaktivitet på en annen måte enn det vi gjør. Den kan ligge totalt urørlig over lengre tid. Sover den? Kommer det så et bytte i nærheten, er den øyeblikkelig til stede. Det er ingen mellomtilstand mellom søvn og våken.

Alle disse faktorene gjør slangen til en nærværelse hvor det ytre og det indre flyter sammen. Den lever sitt liv mellom verdenene. Den er et liminalt vesen. Betrakt nøye en slange, og du vil oppleve å bli sugd inn i noe transeaktig. Du er på et heftig, litt farlig, sted mellom søvn og våken. Går du dypt inn i dette, kan du ane en bevissthetstilstand som går forut for den hvor det som ser og det som blir sett ble skilt fra hverandre, kosmos før det subjektive ble skilt ut av det objektive. Dette kan observeres i måten slangen tar byttet sitt på. Jeg har sett dette mange ganger. En mus blir sluppet inn til en regnbueboa i buret dens. Men musa blir ikke spist før den selv går med på det. Slangen bare ligger der og venter. Musa sitter i den andre enden og pusser og steller seg. Til slutt må den bort og lukte på slangen. Da blir den tatt så fort at du knapt kan se det. Det er som om jeger og bytte er ett i en felles overenskomst.

Alt dette gjør slangen til et uhyre potent symbol i verdens mytologier. Det går ikke an å forholde seg likegyldig til slangen. Du blir enten tiltrukket av dens stolte kraft eller du blir vettskremt av den.

Det store skillet
Det går et tydelig skille mellom verdens mytologier med hensyn til slanger. Det befinner seg et sted i det nåværende Iran/Irak. Drar du østover herfra er slangen overveiende et positivt symbol. Drar du vestover blir slangen et symbol på ondskap. I India reiser en mangehodet slange seg for å beskytte Buddha mot verdens-demonen Mara mens han sitter under bodhi-treet for å oppnå opplysning. I det vestlige paradiset narrer den listige slangen Eva til å spise av den forbudte frukten, og alle vet jo hvordan det ender. Denne historien ligger nok bak vår foreldregenerasjons maniske behov for å drepe enhver hoggorm som kommer i deres vei.
I nevnte området finnes en gammel mesopotamisk myte som kan fortelle noe av hvorfor dette er slik. Det er myten om Etana og Solørnen. Her kommer den:

Kom, sa Solørnen til sin nabo slangen. La oss sverge en ed for vennskap og fred. Og måtte solguden Shamash sin forbannelse falle tungt over den som svikter vår ed.

Foran Solguden avla de eden sin, og de forseglet den med en forbannelse.. "Og måtte Shamash med sin mektige hånd slå ned på den som overskrider forordningene fra ham. Måtte de dødes fjell lukke sin åpning mot ham!"

Deretter unnfanget de og fødte barn. Slangen i skyggen av et almetre, og ørnen på toppen av et fjell. Og hvis ørnen fanget en villokse eller et esel, fikk slangen og dens avkom spise av det, og hvis slangen fanget en vill geit eller en antilope, fikk ørnen og dens avkom spise av det. Slikt skjedde, helt til en viss dag, da barna til ørnen var ute av redet. Da lot den en ond tanke slippe inn i sitt hode.

"Se," sa den, " jeg vil fortære slangens avkom. "Å, min far, sa en av barna hans, "gjør ikke det, for ellers vil nettet til Shamash fange deg."

Allikevel stupte ørnen ned, og fortærte slangens avkom, rev i stykker redet, og da slangen kom hjem, var alle barna borte. Da dro den til Shamash.

"O Shamash! Sannelig," ba den, "vidt spredt er ditt nett. Like vidt som himmelen den blå. Og hvem kan vel flykte fra dette nettet?"

"Gjør deg klar!" sa Solguden. "Stig opp på fjellet. La en villokse være ditt skjulested. Riv opp magen og kveil deg inn der og gjør det til ditt bosted. Da vil hver en fugl fra himmelen stupe ned, og blant dem vil den intetanende ørnen kom med en tanke i hodet: Å komme seg inn. Grip så fatt i den, og riv av den både klør og vinger. Plukk den, og kast den ned i en grav. Der kan du la ham dø av sult og tørst."

Dette gjorde slangen, og ørnen skrek opp til Shamash fra bunnen av graven. "Å, herre, skal jeg gå til grunne i denne graven. Å Herre, min straff er sannelig over meg! Allikevel bønnfaller jeg om at du må spare meg, så skal jeg til evig tid prise ditt navn."

Solguden sa til ham: "Du har vært ond, og forårsaket sorg, og dette er forbudt av gudene. Det er noe fryktelig du har gjort, for du hadde sverget. Og sannelig, nå må du sone for din ed. Gi deg selv til hvilken mann jeg enn skulle sende deg, og la ham føre deg hvor enn han vil."

Historien fortsetter med at sagn-kongen Etana finner Solørnen, som bærer ham oppover mot himlene som Etana lengter etter. Men høydene blir mer enn Etana kan tåle. Han blir svimmel og faller ned. Siden denne tiden har slangen og ørnen vært bitre fiender.

Skillet mellom himmel og jord
Dette tragiske fiendeskapet uttrykker en holdning som i dag er så integrert i vårt tankesett at vi knapt reflekterer over det. Himmelen representert ved ørnen står i motsetning til jorda representert ved slangen. Dette fundamentale skillet trekker med seg et helt sett av forestillinger som preger seg inn i det religiøse tankesettet hos alle "bok" religionene: Islam, jødedom og kristendom. De to verdener kan skjematisk settes opp omtrent slik:

Alt som befinner seg på venstre side er en fallen sfære: Verden etter syndefallet. Dette paradigmet, som altså vokser fram i Midtøsten for en 3-4000 år siden er i dag en livstruende holdning overfor jorda vi lever på. Den skal betvinges og underkastes. Senere, under renessansen, snakker man om å legge naturen på pinebenken for å fravriste Hennes hemmeligheter. Hele den moderne teknikk får altså noe naturtorturerende og undertrykkende over seg. Stort bedre går det ikke med kvinnene. Undertrykkelsen av Moder Jord går over i krigen mellom kjønnene, hvor kvinnen blir den tapende part. Og slangen blir altså et dyr vi må tråkke under foten og drepe.

Transcendens: Alle motsetningers oppløsning
Så enkelt forløper ikke denne utvikling i Østen. Riktignok finner vi også i India kvinneundertrykking. I Manus lover for eksempel framstilles kvinnen som ute av stand til å leve uten overoppsyn av en mann, enten det er en far eller en ektemann. Dette sies å være på grunn av at hun av naturen er vankelmodig og begjærlig. Men slangen har en helt annen status på dette kontinentet. Den representerer her visdom og også rikdom. I riker under jorda eksisterer store nagakonger, som er ufattelig rike og vise flerhodede slanger. Det er den øverste kongen over disse som beskytter Buddha i det øyeblikket han stikker fingeren i jorda for å påkalle Henne som vitne på at han har rett til å sitte her og ta imot Opplysning. På samme viset kommer det en nagaslange for å beskytte Krishna da han er på flukt fra den onde demonkongen Kamsa.

Et av hinduismens mål er å transcendere alle motsetninger for å gå opp i en høyere enhet. I yogavitenskapen, for eksempel, oppnås dette under den tilstanden som kalles samadhi uten støtte: Den indre og den ytre verden sammensmeltes i yogien i en fullstendig blendende ekstase. Alt blir ett! Tantra yoga beskriver dette slik: I det nederste chakra (Muladhar) ligger det en sammenkveilet sovende slange (Kundalini). Målet er å få denne slangen til å våkne og reise seg.
Det oppleves som en enorm kraft som skyter oppover ryggraden gjennom alle chakraene for så å forene seg med det øverste, kosmiske chakra (Sahasrar). I denne foreningen oppløses alle motsetninger. Verden blir igjen ett, slik den var før slangen og ørnen ble fiender. India har selvfølgelig også sin egen slangegudinne: Det er Manasi Mata.

Denne sfæren som transcenderer alle motsetninger er her hele tiden. Den ligger og venter på oss, bortenfor mangfoldighetenes slør. Kabbalistisk sett representeres dette ved sephirotene over Avgrunnen, det vil si Kether, Chokmah og Binah. I hinduismen uttrykkes dette bl.a. ved at Vishnu, den høyeste Guden, behersker både ørnen og slangen. Når han hviler på det kosmiske hav, ligger han i kveilene på Shesha, en ufattelig stor slange med utallige hoder. Når han er i aktiv modus, rir han omkring i verdenene på ørnen Garuda.

Legg merke til hver gang fugl og slange står i forbindelse med en Gud eller Gudinne i mytologien. Det viser alltid til at her nærmer vi oss et felt hvor motsetningene forenes i en høyere enhet. Her er noen eksempler: I historien hvor Odin bemektiger seg skaldedrikken (Suttungs mjød) forvandler han seg først til orm for å krabbe inn til Gunnlød som vokter drikken, og så til fugl da han skal flykte. I faraos krone befinner det seg to dyr: En kobraslange og en gribb. Symbol på de to rikene han hersker over, men også at han forener alle motsetninger i seg. Og så er det Quetzalcoatl: Den fjærkledde slange hos mayaene.

Og så litt om slanger blant "primitive" kulturer. Hos Ngayu Dayak folket på Borneo oppstår alt liv inne i munnen på en kosmisk slange. Dette er livet før motsetningene oppstår i skikkelse av to fjell, som så på et enda lavere plan blir til to fugler som er i evig kamp med hverandre på Livets Tre. Hver gang ordenen går i oppløsning vender de tilbake til slangens munn. Det skjer for eksempel ved overgangen til et nytt år, da alt for en tid vender tilbake til den opprinnelige kaostilstanden. Dette feires med et felles orgie. (Noe for oss kanskje?) Adena indianerkulturen, som levde i det nåværende Ohio før Kristi tid, har etterlatt seg en haug i skikkelse av en slange som holder et egg i munnen (The Serpent Mound). Jeg vil anta at dette også uttrykker kaostilstanden før livets motsetninger oppsto. De australske urinnvånere tenker seg regnbuen i skikkelse av en slange. Under deres pubertetsritualer slukes barna av regnbueslangen. Inne i magen dør de, for så til slutt å bli spyttet ut igjen som menn innviet i Drømmetiden. I alle disse mytene ser vi fra forskjellige verdensdeler at det å komme inn i en slange er det samme som å komme bakenfor virkelighetens dualistiske karakter.

En av våre oppgaver som neopaganister og hekser må være dette: Å gjenreise slangen som et hellig dyr. For meg representerer slangen følgende: Naturens evige syklus og veksling mellom liv og død. Selve jordenergien som slynger seg gjennom vår fruktbare verdens ufattelige mangfoldighet. Motet til å si ja til hele livet slik det er med dets oppturer og nedturer. Det at vi sier nei takk til et evig og uforanderlig harpespillende liv i himmelen. Troen på og opplevelsen av at det finnes en sfære bakenfor motsetningenes teppe hvor alt er ett i den Kosmiske Dans.

Til slutt: Frykt ikke slangekraften i deg og rundt deg. Vær med på å gjenreise respekten for alle dyr som representerer jordisk spiritualitet. Det gjelder grisen også, det ultimate jorddyr, men det er en annen historie.